I denne uken har jeg fått et strålende gjesteinnlegg fra en kar som følger ProsjektEffekt-bloggen jevnt og trutt. Det er stas å få tilbakemeldinger på bloggen, om hva dere liker, ikke liker, hva dere kjenner dere igjen i, og hva dere vil ha mer av. 🙂
Ing.Mæland er en av Vestlandets markante skikkelser innen bygg- og eiendomsbransjen. Jeg har stor respekt for hans refleksjoner om prosjektledelse og prosjektgjennomføring. I dag kan jeg endelig dele med dere andre noen av Ing.Mælands gode tanker, -om humor i prosjekthverdagen.
Ing.Mæland har fått æren av å være første gjeste-skribent på ProsjektEffekt bloggen. Har du lyst å dele noen av dine refleksjoner kan du gjerne sende meg en epost.
God lesning!
-alx
Hvis disse båndene er i ubalanse eller kanskje verre er ikke finnes, da kan hygienefaktoren egentlig bare gå og legge seg.
Ing.Mæland
Hei ProsjektEffekt,
“Eg kan kreditera fakturaen for da omtvista tilleggskravet hvis du vil det, byggherre…”
Hva om vi noen ganger var litt Kjell-Simen (Kevin Vågenes sin karakter fra «Parterapi») i prosjektene?
Etter å ha lest en rekke av innleggene på bloggen, blitt inspirert av disse, samt selv funnet tid til den viktige og fruktbare refleksjonen, så føler jeg nå for å dele noe av det jeg selv er opptatt av og tenker på. Jeg har 18 års erfaring fra ulike sider av bordene i byggebransjen, er ingen utpreget erketypisk ingeniør eller fagmann, men snarere en som gjennom ulike lederroller og med menneskeforståelse i bunn har «catchet» en god del saker og ting.
Jeg er heller ingen ekspert i organisasjon- HR- eller ledelses-faget, mer sporadisk interessert ved anledning (og kapasitet), så hvor jeg har følgende fra er litt uklart for meg, men ofte ser jeg på balansen i hverdagene våre gjennom to farger; det røde og det blåe. Mye av det vi jobber med, som ledere, er enten beslektet med den ene eller den andre boksen. Det røde for meg er visjonene våre, kommunikasjonskvaliteten, involveringsfølelsen, team-spiriten, treneren som driver trening og ikke sjefing, den opplevde selvmotiverende eierskapsfølelsen, og selve lederskapet. Det blå er mer den faktabaserte planleggingen, organiseringen, systematiseringen, rapporteringen, og administreringen.
Jeg mener vi trenger begge fargene i hverdagen vår for å fungere optimalt i lengden.
Folk er mildt sagt forskjellige der, og jeg vet utmerket godt at det som fungerer for en person, kan fungere med helt motsatt effekt for en annen person. For eksempel kan en medarbeider bli svært motivert av dypdykk og nærstudium mens en annen ikke ønsker dette og i stedet behøver å se det store bildet. På samme måten kan en medarbeider motiveres veldig av et godt og kanskje også åpent sosialt miljø, mens andre motiveres av å bruke mest mulig av tiden på jobb til å jobbe.
Rent grunnleggende tror jeg likevel, basert på egen erfaring, det er slik at de fleste mennesker, enten disse er kolleger, medarbeidere, ledere, prosjektledere, avdelingsdirektører, ingeniører, arkitekter, anleggsledere, HMS-rådgivere eller byggherrer, ikke er i stand til å yte sitt beste før de indre og helt særegne relasjonelle ferdighetene dras nytte av og strukturene mellom menneskene oppleves som fruktbare. Blir man sett og hørt, og ikke minst dratt nytte av, for den man er der man er? Whats in it for me heter det jo. Hygienefaktorer som honorar, salær, eller lønn er som kjent èn ting. En annen ting er den rent psykologiske faktoren, herunder hvilke andre bånd som er etablert. Hvis disse båndene er i ubalanse eller kanskje verre er ikke finnes, da kan hygienefaktoren egentlig bare gå og legge seg. Den står seg ikke i lengden alene, den er ikke bærekraftig i lengden alene, den er ikke sunn i lengden alene, og utover kronasjen i seg selv gir den ikke påkrevd (for balansen sin del) verdi i lengden heller.
Er det gøyere å le enn å ikke le? Jeg tror svaret er ja.
Ing.Mæland
Dette overfører jeg lett til «prosjektfaget». Til prosjekt-teamene som oppstår og som dør to år senere når prosjektet er overlevert. Til prosjekteringsfasen som har en start og en slutt. Til kontraktene som inngås og avsluttes når overtakelsesprotokollen er signert, sluttoppgjøret er sendt, og sågar kanskje også godkjent. Og til prøvedriftsperioden som ofte unnagjøres på halen av totalprosjektet, litt i dragsuget, lett distrahert av at prosjektmedlemmene gjerne har fått nye venner i et annet prosjekt. Man kan etablere så mange (i seg selv veldig interessante) digitale nyvinninger, strategimetodikker, styringsmodeller, overvåkningssystemer, rapporteringsverktøyer, og prosjekteringsinnstrukser man bare vil; man lykkes ikke 100% hvis man glemmer å også ivareta den relasjonelle delen, den som bidrar til at menneskene føler i tillegg til å se. Til å føle i tillegg til å tenke. Den som ønsker deg tilbake til prosjekt-boblen pga. menneskene man jobbet med, ikke bygningen man bygget.
Det som jeg omsider kommer det og har på hjertet her og nå er at en god start på veldig mange av de relasjonelle utfordringene vi støter på er enklere enn vi tror. Svaret kan nemlig være så enkelt som humor. Humor som i høy latter. Som i åpen, medfølende (ikke motfølende, som i at man ler mot og ikke med) og anti-selvhøytidelig latter, gjerne ispedd noen doser kreativitet. Ja, vi skal jobbe når vi er på jobb, og noen liker det mer enn andre, men helt ærlig – hvis man ikke ler oppriktig og forløsende på jobb eller i prosjektene, da blir vel hverdagen kort sagt litt….kjedelig i lengden?
Er det gøyere å le enn å ikke le? Jeg tror svaret er ja. Derfor,
«Dra en Kjell-Simen» ved uenighet om krav om fristforlengelse med tilhørende krav om dekning av økte kostnader til rigg og drift. Ikke for å endre faktum eller standpunkt (jeg er ikke naiv), men for å klarne hjernen, slappe av, og skape relasjoner. Tross alt.
– Ing.Mæland
